Jeg valgte ikke Polen fordi det var billig. Jeg valgte det fordi det minnet meg om noe jeg trodde Amerika hadde mistet — viljen til å bygge uten å be om tillatelse først. Direktheten. Arbeidsmoralen som ikke trenger å spilles ut for et publikum.
Kielce spesielt. Ikke Warszawa. Ikke Kraków. Kielce — en by med historie, potensial og nærhet til røtter som betyr noe for meg personlig. Familiebåndene til sønnen min Austin går gjennom denne regionen. Det er ingen tilfeldighet. Det er en grunn.
Jeg ser i Kielce det jeg har sett i hvert eneste undervurderte system jeg har studert: latent potensial som venter på at noen skal bygge infrastrukturen som låser det opp. Byen har et universitet, en industribase, unge mennesker som vil bli, men som trenger grunner til det. Jeg har tenkt å gi dem noen.
På lang sikt er jeg interessert i Korona Kielce. Ikke som et forfengelighetsprosjekt — som en investering i lokalsamfunnet. Fotballklubber er infrastruktur. De er identitet. De er det en by samler seg om når alt annet er usikkert. Å investere i en klubb er å investere i tanken om at et sted fortjener å være mer enn det er i dag.
Ledbury-modellen jeg bygde for hjembyen til døtrene mine i Herefordshire — lokalportalen med lokale bedrifter, arrangementer og guider — det er malen. Jeg vil bygge det samme for polske lokalsamfunn. Ikke importert. Tilpasset. Bygget med lokale innspill for lokale behov.
Jeg venter ikke på tillatelse. Jeg bygger, og verden svarer på det som finnes.